Elisabeth Slettnes - En Urban og Universell maler

Jeg har sett mange bilder, men ikke noen som har den samme stilen som bildene til malerinnen Elisabeth Slettnes. Hun befinner seg mellom to verdener, som hun i sitt eget kunstneriske uttrykk kombinerer og konstruerer til noe eget. En original verdi. 

Kunstinstitusjonene i Norge, og resten av Skandinavia forøvrig, har sitt hovedfokus på moderne kunst, der ide og form er abstrahert bort fra den gjenkjennelige virkelighet. Utviklingen siden 1790, da Immanuel Kant realiserte sitt hovedverk ’Kritikk av Dømmekraften’, har materialisert seg i skjevheter for hva man skal se på, like og verdsette. I moderne tid har dette fått betegnelsen god smak. Den dårlige smaken kjennetegner da det motsatte, forankret i det figurative uttrykk. Abstraksjoner vil være en løgn for det blotte utrente øyet. Det naive blikk er derfor ikke en trent voksens, og mangler sosialiseringen til det dannede publikum.

Slettnes er utenfor dette, selv om hennes billedform kan kalles naiv. Førsteinntrykket er som møtet med et utagerende barns lek med strek og farger, men maleriene har en større substans i innholdet enn dette. Etter en lettere refleksjonsprosess ser vi at komposisjonen er dekonstruert og senere sammensatt i hennes verden, og det er dette som kan gi tilskueren en deltagelse eller ikke. Dette gjør at Slettnes ikke befinner seg i den fortellende kategorien som den dårlige smaken representerer. Nærmere befinner hun seg den gode smaks domene for fantasi. Har du fantasien i orden som Slettnes, kan du klare å henge med i komposisjonene hennes, som er på et høyt nivå estetisk sett. Det gir betrakter en mental vekker, som er resultatet av en blanding av ubevisste og bevisste følelser og fantasier. Det kan gi ny innsikt, tross uttrykkets originale barnlighet.

Totalpakken er: en meget god blanding.

Hanna Cecilie Skurdal

Kultursosiolog